Som
5- åring skulle jeg reise på min første chartertur med familien.
Det var mamma, pappa, lillesøster på 3 og meg. Reisen startet
allerede kvelden før med avreise fra Jevnaker og
overnatting i Grøndalen, før vi skulle ta av fra Gardermoen charter-
garasje dagen etter.
Det
var først i toppen av flytrappa jeg bestemte meg for at dette slett
ikke var noen god idé (jeg hadde nok allerede en fininnstilt radar
for hva som var akseptable reisemål og ikke). Jeg sa klart i fra at
det ikke var snakk om at jeg skulle ut og fly, men så viste det seg
at jeg dessverre ikke var i noen posisjon til å ta en slik
avgjørelse på den tiden. Så avgårde bar det, til det store landet
Syden.
Som
en stor prosent av barna oppvokst på 80- tallet var både søster'n
og jeg lojale medlemmer av Knøttsing. Foreldrene våre var opptatt
av at vi skulle delta i det lokale kulturlivet så tidlig som mulig,
og svelget derfor sine humanetiske idealer til fordel for vår
tilstedeværelse på disse svært populære korøvelsene.
I
tillegg til Knøttsing sang vi mye om Gud i barnehagen. Gjennom
forskjellige kanaler (utenfor hjemmet) lærte vi om himmelen, Gud som
satt der oppe og så ned på oss og det var vel det. Jeg trodde på
Gud, men i ettertid har jeg en mistanke om at en stor del av denne
troen var basert på det tynne faktum at Knøttsing- genseren var det
fineste plagget jeg noensinne hadde sett. Fargen var som himmelen på
en skyfri dag, og det var en nydelig regnbue på den (ironien lenge
leve).
Så
nå satt vi der da, høyt oppe i himmelen og kunne se ned på skyene.
Etter hvert så landet vi et sted, og når vi kom ut var det både
varmt og solskinn. Det var det ikke der vi kom fra. Etter hvert som
vi ble kjent med denne magiske øya som het Gran Canaria, sa min
logiske sans meg at dette helt klart var himmelen. Her var det
akkurat sånn jeg ville ha det hvis jeg fikk bestemme selv (noe jeg
aldri fikk). Vi kunne bade i basseng hele dagen, og når vi ble lei
kunne jeg gå med lillesøster i bånd over de små, søte broene som
gikk over bassenget. Vi red på kamel og plukket rare steiner jeg
aldri hadde sett før. Alt var hvitt og laget av murstein, litt som i
den filmen om Jesus vi hadde sett på VHS hjemme. Hele øya minnet i
det hele tatt mye om genseren fra Knøttsing.
Da
det etter en stund etter hjemkomst gikk opp for meg at jeg slett ikke
hadde vært i himmelen, men på Kanariøyene, den spanske kolonien
rett utenfor Afrikas kyst, begynte ting å rakne. Hvordan i huleste
skulle en da komme seg opp til himmelen og Gud? Vi hadde tross alt
vært over skyene, og noe særlig høyere gikk det vel ikke an å
komme. Jeg trodde jo også at vi hadde landet på en øy oppe i
himmelen, men den viste seg altså å ikke være høyere over
havoverflaten enn det var der vi startet.
Det
var rett og slett ingenting som kunne redde slintrene av dette
misforståtte forsøket fra staten og kirkens side på å innføre
kristendommen med morsmelka. Og hvis Gran Canaria er Paradis kan det
vel strengt tatt ikke kalles noe stort tap for meg.
