Min reise til Gran Canaria (eller hvordan jeg mistet trua)

Som 5- åring skulle jeg reise på min første chartertur med familien. Det var mamma, pappa, lillesøster på 3 og meg. Reisen startet allerede kvelden før med avreise fra Jevnaker og overnatting i Grøndalen, før vi skulle ta av fra Gardermoen charter- garasje dagen etter.

Det var først i toppen av flytrappa jeg bestemte meg for at dette slett ikke var noen god idé (jeg hadde nok allerede en fininnstilt radar for hva som var akseptable reisemål og ikke). Jeg sa klart i fra at det ikke var snakk om at jeg skulle ut og fly, men så viste det seg at jeg dessverre ikke var i noen posisjon til å ta en slik avgjørelse på den tiden. Så avgårde bar det, til det store landet Syden.

Som en stor prosent av barna oppvokst på 80- tallet var både søster'n og jeg lojale medlemmer av Knøttsing. Foreldrene våre var opptatt av at vi skulle delta i det lokale kulturlivet så tidlig som mulig, og svelget derfor sine humanetiske idealer til fordel for vår tilstedeværelse på disse svært populære korøvelsene.

I tillegg til Knøttsing sang vi mye om Gud i barnehagen. Gjennom forskjellige kanaler (utenfor hjemmet) lærte vi om himmelen, Gud som satt der oppe og så ned på oss og det var vel det. Jeg trodde på Gud, men i ettertid har jeg en mistanke om at en stor del av denne troen var basert på det tynne faktum at Knøttsing- genseren var det fineste plagget jeg noensinne hadde sett. Fargen var som himmelen på en skyfri dag, og det var en nydelig regnbue på den (ironien lenge leve).

Så nå satt vi der da, høyt oppe i himmelen og kunne se ned på skyene. Etter hvert så landet vi et sted, og når vi kom ut var det både varmt og solskinn. Det var det ikke der vi kom fra. Etter hvert som vi ble kjent med denne magiske øya som het Gran Canaria, sa min logiske sans meg at dette helt klart var himmelen. Her var det akkurat sånn jeg ville ha det hvis jeg fikk bestemme selv (noe jeg aldri fikk). Vi kunne bade i basseng hele dagen, og når vi ble lei kunne jeg gå med lillesøster i bånd over de små, søte broene som gikk over bassenget. Vi red på kamel og plukket rare steiner jeg aldri hadde sett før. Alt var hvitt og laget av murstein, litt som i den filmen om Jesus vi hadde sett på VHS hjemme. Hele øya minnet i det hele tatt mye om genseren fra Knøttsing.

Da det etter en stund etter hjemkomst gikk opp for meg at jeg slett ikke hadde vært i himmelen, men på Kanariøyene, den spanske kolonien rett utenfor Afrikas kyst, begynte ting å rakne. Hvordan i huleste skulle en da komme seg opp til himmelen og Gud? Vi hadde tross alt vært over skyene, og noe særlig høyere gikk det vel ikke an å komme. Jeg trodde jo også at vi hadde landet på en øy oppe i himmelen, men den viste seg altså å ikke være høyere over havoverflaten enn det var der vi startet.

Det var rett og slett ingenting som kunne redde slintrene av dette misforståtte forsøket fra staten og kirkens side på å innføre kristendommen med morsmelka. Og hvis Gran Canaria er Paradis kan det vel strengt tatt ikke kalles noe stort tap for meg.